Bare et bønnemøte...

Da jeg vokste opp i det gamle Tabernaklet bygget, var det fem sammenkomster i uka, - minst.

Hadde  menigheten spesielle besøk var det mer møter. Og ble det for lite var vi ute og «virket» som det het, med turer til menigheter i Telemark, eller besøk på gamlehjem, fengsel og sykehus hvor vi sang og vitnet.

Bønnekjelleren.

Utenfor det "gamle" Tabernaklet i Skien står Bjørn Wiik
som i min ungdom var predikant en periode der.

Bønnemøtene den gang var i «Bønnekjelleren». Der kunne det være trangt om plassen i ettermøtene, ikke minst i den tiden Åge Samuelsen virket i sin hjemme menighet. 
Ånden falt og det var salige stunder. 
Siden ble det var mer glissent på de vanlige bønnemøtene på lørdagskvelden. 
Det skal ikke underslåes at noen kjære brødres bønner, fred over deres minne,  kunne favne både vidt og bredt. Ikke bare skulle mange bønne emner behørig nevnes, men også utlegninger med tilhørende skriftsteder hørte med, så noens bønner kunne nærme seg tiden for en preken. Åge S. fortalte en gang nordpå fra disse lørdags bønnemøter i Tabernaklet, at under en av disse lange bønner fikk han høre en mistenkelig snorke lyd, og ganske riktig var sidemannen falt i søvn. Da mannen omsider våknet, utbrøt han fortvilet:  - Ber han enda...!?
Vi lå på tynne kne mot de harde kalde gulvplanker, så når en slik bønn på sin lange ferd også innom menighetens misjonsmarker i de ulike verdensdeler omsider fant frem til sin avslutting var det med ikke liten lettelse og dyptfølt takknemlig vi istemte høylytt i det avsluttende AMEN.  
Det ble for stereotype og langtrukket, for endimensjonalt i formen, derfor ble ikke bønnemøtene etter hvert topp prioritert blant ukens mange møter. Det er bare bønnemøte, sa og tenkte vi.

Bønnens time

Da jeg Juli 2009 flyttet tilbake til Skien etter vel femti års utlendighet med virke» både i Norge og ute, var det naturlig å søke til Tabernaklet, min kjære hjemme menighet fra barndom og ungdoms tid.

Tabernaklet Skien, Norges eldste pinsemenighet slik
lokalet ser ut i dag.

Jeg leste med interesse menighetens måneds plan og stanset ved den linje:  Ti. kl. 11.00 Bønnens time.

Bønnemøte i Tabernaklet hadde overlevet! Det slo meg at dette var en overkommelig  trimtur å gå fra leiligheten i Klosterfoss Park og opp til Tabernaklet. Noen forventninger utover det å komme sammen med rundt bønn hadde jeg ikke, det var jo bare bønnemøte, ofte endog uteglemt når ukens møter ble bekjentgjort i møtene. 
Som jeg har beskrevet i bloggen "Til Skien som pensjonist" slo jeg meg endelig til ro i Skien februar 2011 etter hard jobbing for våre nødhjelps prosjekter ute. Jeg var tvunget til å erkjenne at kreftene ikke strakk til alt det ugjorte jeg følte på, det det var som at Herren tillot at virkedører der ute ble lukket.
Tiden var inne til en radikal omlegging, å våge å roe meg ned til det nullpunkt der kun ferdiglagte gjerninger gjelder. Da var det godt å kunne gjenoppta trimturen til bønnens time, å få sitte ned blant de som i vår rastløse tid fortsatt har tro for takk og bønn til Gud. Tirsdags bønnemøtene ble en uendelig kilde til åndelig påfyll og velsignelse. Alltid gikk oppløftet og styrket fra disse samvær...

Et åndelig kraftfelt.

Om en ikke kunne bidra med stort så var det her ingen krav bare oppmuntringer. Jeg opplevet det Guds nærvær som bare kan erfares der hvor to og tre er samlet i Hans navn. Det er slutt med de lange bønner, da ber man heller flere ganger. En fredfull men ingen søvndyssende atmosfære, og ofte blåser det en pinsevind av lovprisning og pågående bønner. Her forventes bønne svar idet det gies rom for åndens frukter og gaver, så bønnen blir  slik Guds vil og planlegger nå her på jorden. Og her er mulighet for alle tilstede å være aktive i takksigelse, bønn og dele noe, noe få "offentlige" møter har.

Annie Thora Treldal her med sin velbrukte
Bibel leder bønnens time i Tabernaklet

Annie Thora Treldal er en oppmuntrende leder og inspirator for disse samlinger, en "vanlig søster" i menigheten. Hun anslår en grunntone for samlingen med Guds Ord, og holder oss oppdatert med aktuelle takke og bønne emner. Vi ber for menighetens liv og virke, for byen vår, de andre menigheter og forkynnere, Telemark, Norge og land i nød. Her kan vi omslutte «Jerusalem og hele Juda og like til jordens ender»  i våre bønner som skrevet står, etter som Ånden minner. Vi ber også med og for hverandre, ekstra sterkt blir det når noen kommer med konkrete bønne-emner så vi kan stå med dem ente det er for dem selv eller andre som ligger dem på hjerte. 

Jeg opplever denne ukentlige bønnetime som et åndelig og profetisk kraftfelt som gir tro, glede og oppmuntring. 
Jeg hører fra mange steder i landet at det er blitt "nytt liv" i bønne samlinger! Bønne aksjoner av ulike slag vokser fram. 
Nå er Annie Thora på "Fjesboka" ser jeg, så er du interessert  i bønnens verden kan du sikkert ta kontakt.
https://www.facebook.com/anniethora.treldal
Føler du deg glemt av Gud, sløv eller utilfreds? 
Har du mulighet til å være med i et bønne fellesskap, så gå dit for å velsigne eller bli velsignet. Sitt ikke ensom og kjemp med sykdom eller tunge tanker. Og hvem av oss har ikke bønne-emner, og om vi tenker etter enda fler takke-emner? Om du har eller må ta deg anledning, det er vel verd å ta en turen til Bønnens time uansett behov, og sammen med andre troende venner bli en del av et åndelig kraftfelt. 

Tenk ikke at det er bare bønnemøte, - som jeg har erfart de siste par tre år– det er ikke bare det…!

Til Skien som pensjonær!

Februar 2011 dro jeg fra Nairobi, Kenya til min nye leilighet på Klosterfoss Park ved Herkules i Skien, med ingen andre planer enn å pensjonere meg. Jeg var ut og nedslitt etter turbulente år fra 2007 da jeg og den humanitære organisasjon jeg hadde bygget opp (Norsk Barnehjelp) ble utsatt for en massiv presse kampanje som varte i flere måneder. En tidligere medarbeider som ville overta denne organisasjonen men mislykket i dette, fikk mobilisert en landsdekkende løssalgs avis.
De siste måneder før jeg kom hjem, hadde jeg jobbet nesten

På jobb i vårt call senter i Nairobi Januar 2011

dag og natt med å starte et call senter i Nairobi, som ringte til England for å få støtte til vårt humanitære arbeid i Kenya. Under stort økonomisk press, måtte vi lære opp et team av medarbeider, få nødvendig IT og data strukturer på plass, og ikke minst innarbeide gode rutiner i hvordan vi kommuniserte med givere i UK. Jeg var helt overbevist om at vi skulle få til dette, da utgifter var langt lavere enn hva vi hadde tidligere, og tilgang på godt utdannet arbeids kraft var god. MEN etter som mine begrensede personlig midler og låne muligheter raskt tok en slutt, måtte jeg innse at denne innsats som jeg hadde slik klippefast tro på, var mislykket.
Skuffet men ikke mismodig, for det var som Herren nå unte meg å få hvile. Min lengsel da var å kunne sove ut, jeg fantaserte om å leie et rom på ukjent plass og dra ned gardiner og bare sove døgnet rundt. Det var godt å bare kunne gjøre dette, de første dager hjemme i Skien, min kjære hjemby.
Samtidig hadde jeg god følelse av å være i Guds omsorg. Ordet om å "vandre i ferdig lagte gjerninger" var det som stod klart for meg. Jeg var fast bestemt på ikke ta noen initiativ og om noen måneder var jeg 67 år og derved statsansatt, og den økonomiske fremtid sikret, om enn på et noe beskjedent nivå.
Lønn som forstander i pinsevekkelsen og siden som nødhjelps arbeider hadde ikke gitt store årsinntekter, og pensjonen ble deretter. Dog i forhold til hva storparten av jordens befolking på min alder har å leve for, har vi som i så mange andre ting her i Norge, helt ufortjent trukket vinnerloddet.
Når man har vært mange år borte fra hjembyen, så er det ingen selvfølge at de mange bekjentskaper og kontakter fra tidligere tider bare kan gjenopplives.
Først og fremst hadde jeg mine to kjære brødre Jostein og Knut med deres familier i her i Grenland, og gledet meg over at den kontakt som hadde betydd mye, ikke minst de senere år, nå kunne opprettholdes mye bedre ved nærkontakt.
Men har man også en hjemme menighet å vende tilbake til så er det en kjær mulighet til å fornye vennskap, fordi der finnes alltid noen av de man kjenner fra yngre år . Også skjer det at de man kjente best, er i en annen setting, mens noen av de man kjente mer på avstand kommer mer nær. Jeg tror Rolf Håkonsen var den første som kom på besøk, en eldre kollega fra tiden som forstander, han viste meg både åpenhet og brorskap, og det betyr mye når man som mest trenger det!

Forstander Helge Terje Gilbrant med sin kjære
Mac, taler og illustrerer i Tabernaklet, Skien.

Tidligere misjonær Ivar Aas, som har et våkent øye for den som trenger personlig kontakt, var en annen bekjent som kom meg i møte. Forstander i Tabernaklet, Helge Terje Gilbrant viste seg å være en sjelesørger av Guds Nåde, og han vil alltid være blant mine takk-emner for den visdomfulle og hensynsfulle måte han hjalp meg igjennom den vanskeligste tid i mitt liv.
Tirsdager kl 11 er det bønn på Tabernaklet, det jeg opplevet der fortjener et eget innlegg, følg med!
En annen forkynner knyttet til menigheten var Nils Johan Thorsell, og de ganger jeg hørte han i Tabernaklet ble til stor inspirasjon og oppmuntring, Hans kone Helene var en god medarbeider da jeg utgave bladet "Hvetekornet", og alt fra nesten dag en tilbake i Skien, fikk jeg oppleve deres oppmuntring og støtte. Som erfarne sjelesørgere har de hjerte og blikk for mennesker de ser behøver omsorg, og jeg fikk ble en av disse, og et fornyet vennskap vokste frem.
Nils Johan og Helene drog meg med til Kanal 10 - det er en annen historie jeg skal fortelle her!

På hytte besøk hos Nils Johan Thorsell til v.  med
Ivar Aas og Jan Kristian Viumdal. Tre gode
venner og brødre i Skien!

Den norske folke sjelen

Som så mange andre steder i landet var det en "grasrot" markering av samhold i min hjemby Skien Mandag 25 juli. Jeg tror aldri det har vært så mye folk i byens sentrum, kanskje 50-60.000 hadde på kort varsel i regnvær samlet seg, minst dobbelt så mange som jeg så på byen 17 mai. Etter 3-4 dager med uavbrutt TV fokusering følte sikkert mange som jeg at det var godt gjennom en slik markering å vise aktiv sympati for de som er rammet og ikke minst samhold i en krise tid.

Den lokale spontan komiteen la opp til mye "synging" og fire fem taler som gjentok det vi hadde hørt mange ganger av andre som samhold og demokrati. Kanskje de fleste som meg ikke husker noe spesielt fra det som ble sagt. Folk stod stille og andektig, uten applaus til hverken sang eller taler. Markeringen ble avsluttet med fakkel tog fra Handelstorvet til Bakkestranda hvor det ble laget blomst og lysmarkering lik den utenfor Oslo Domkirke.
Det som jeg har tenkt på i ettertid var det faktum at intet ble nevnt knyttet til den kristne tro. Ikke et ord fra Skriften, ikke en bønn, ingen salme, ingen fra kirke eller menighet representert.  Det hele ble avsluttet med sangen "Imagine there´s no Heaven It´s easy if you try..."
Er det som et utrykk for hvor langt avkristningen av Norge har lykkes? Jeg vet at de har vært sterke markeringer i kirker, men i det "offentlige rom" er det ikke mye plass for noen form for tro på Gud.
Selv kongen som er "Den norske Kirke" symbolske leder fant ikke engang plass til et "Gud velsigne Norge" når han uttale seg i denne kanskje for han den viktigste kommentar han noen gang vil gi til en dramatisk begivenhet. Var han redd det ikke ville være "politisk korrekt" eller bare glemte han det...?
Det eneste jeg har hørt gjennom alle TV sendinger fra uttalelser utenfor kirkerommet om Gud, var den sterke og utrolige beretning fra leder av Aust Agders AUF. Emma, som på "Sommeråpent" på TV2 tirsdag, sa at når hun og noen av de andre overlevende ungdommer endelig ble pukket opp av en båt så sang de spontant "Internasjonalen" og TAKKET GUD for å være berget. Så avkristningen er selvsagt ikke total, en stor del av befolkningen kommer fortsatt fra "troende hjem" og bakgrunn. Men hva om en generasjon eller to fremover, hvor mange barn og unge i Norge vil vi da ha en bedene mor og far?
Jeg er ikke pessimist, for vi har også sett hvordan det frykteligste har vekket et helt folk til å stå opp for de kristne grunn verdier som omsorg for vår neste, og la kjærlighet beseire hat.
Det er hva all sann kristendom´s  skal fremme.
Den kristne kultur arv preger ennå den norske folkesjel, det har kommet klart og godt til utrykk på mange måter i disse dager. Men sterke politiske og intellektuelle krefter i vår vestlige kultur mener humanisme er alt vi behøver, og at Gudstro er overtro som må holdes borte fra det offentlige rom.
Dette har blitt utprøvet av marxistiske regimer i det siste århundre, hvor humanisme uten Gudstro førte hele nasjoner inn i undertrykkelse og åndsfattigdom.
Humanisme som i seg selv kan regnes som en av de mange religioner og lik disse kan misbrukes forteller historien oss.Mange har med dette hevdet at også kristendom som religion opp gjennom historien har vært undertrykkende og ført til urett og lidelser.

Det helt avgjørende om Gudstroen igjen kan vinne frem blant folk er om den enkelte kristne, gjennom de lokale menigheter, og på andre måter blir kjent for det som Jesus sier hele Skriften, med loven og profetene inkludert sann nytestamentlig liv og lære har som formål:  å elske Gud og nesten som seg selv. Er det smålig lærestrider, fordømmelse trang, livsfiendtlighet, kulturelt trangsyn, og rent ut sagt smålig uvilje og ukjærlighet som preger menghetsliv og de som bærer kristen navnet, fremmer det mer enn noe annet - avkristning.
Skulle ikke Guds liv i oss kunne møte motstand, skuffelser, angrep, svikt og vondskap med kjærlighet og alt hva det innebærer av omsorg,vennlighet og tilgivelse?
Er ikke det frukter av den vekkelsen vi ber om? Det eneste som igjen vil  det "gode budskap" større rom og plass hos den enkelte og derved igjen få sin plass også i det offentlig liv.