Ufattelige GUD

Hvem kan forstå GUD, hans guddommelige vesen, tanker og planer
Gud er ufattelig, punktum.

På tross av at Gud ikke kan underlegges vanlige tankebaner, kan enkle jeg som i et speilbilde, ha muligheter til å ane noe om Gud.. Der forstanden ikke strekker til, kan vi bruke en dypere del av vår bevissthet, vår ånd.

Vi har fått muligheten til å erfare og erkjenne åndelige virkeligheter fordi Gud lar utgytt sin Ånd over «alt kjød». Kjød er et utrykk for våre nåværende begrensinger i et forgjengelig legeme, men i dette «kjød» bor en sjel/ånd, som i kontakt med Guds Ånd kan få innsikt i hvem Gud er, og hva det betyr for oss i dag, og gi troens visshet om at Gud finnes.

I de bøker som er samlet i Bibelen, har vi det store privilegium å få del i tanker og inntrykk Ånds inspirerte forfattere i tidligere tider har nedtegnet.
Ved den samme Ånd som inspirerte disse har vi muligheten til å få erfare virkeligheter og sannheter som vi ikke kan finne i den fysiske verden.
Men disse verdifulle skrifter må ikke misbrukes til å lage rammer og læresetninger utfra vår begrensende forståelse og utvalg av skriftsteder, som vi i barnslig hovmod mener GUD må holde seg innenfor.

Paulus som hadde sterke erfaringer og unik innsikt om Gud, i sin grunnleggende apostoliske tjeneste, erkjenner, - vi forstår stykkevis og taler profetisk stykkevis, og viser eksempel på hvor ufattelig Gud er i Rom, 11,32-34;
Gud la alle under ulydigheten for å kunne miskunne seg over alle.
Å, dyp av rikdom og visdom og innsikt hos Gud!
Hvor uransakelige hans dommer er og hvor ufattelige hans veier!
Hvem kjente Herrens tanke, eller hvem var hans rådgiver?

Her tar han oss med ut på svimlende tros dybder.
For det første,
Gud la alle under ulydigheten for å kunne miskunne seg over alle.
Ulydighet er kategorisk. Vi liker å dømme mennesker etter grader av ulydighet, men Gud plassere alle i samme bås.
Brudd på ett eller alle bud/lover, legger alle uansett «under ulydigheten».

For det Andre.
Han gjorde alle ulydige, for å -kunne miskunne seg over alle.
At vi er underlagt ulydighet i forhold til den Guddommelig standar, det kan vi erkjenne og forstå, men at også alle er underlagt Guds miskunn...HVA?
Her er kommer vi med våre protester og meninger;
Da må du først bli ...også må du..., og så burde du ...
Om dette er det skrevet og talt mye om.
At Guds miskunn gjelder for ALLE, i like stor grad som ulydigheten gjelder for ALLE, anfekter våre religiøse tankebaner.
Vi reagere på bruken av det ubegrensede utrykk ALLE!

Siden mennesker er ulike i sitt forhold og tro på Gud, så må det være det som avgjør om vi kommer under hans miskunn eller vrede, er en naturlige mening.
Også andre steder i steder i Bibelens kanskje viktigste bok, Romerbrevet, virker bruken av det altomfattende ALLE, urimelig og ufattelig for oss.
Som f.eks i 5,18:
Altså: Som ett menneskes fall ble til fordømmelse for ALLE mennesker, slik fører ett menneskes rettferdige gjerning til frifinnelse og liv for ALLE.

Dette er helt grunnleggende og sentrale sannheter vi ikke kan overprøve.
Guds planer og tanker er så mye høyere, annerledes og større enn oss.
Det er ikke vår oppgave å dømme om hva Gud har i sin visdom har til hensikt. Vi kan bare konkludere med Paulus:
Å, dyp av rikdom og visdom og innsikt hos Gud!
Ufattelige Gud.

Hovedbudskapet i Bibelens Nye Testamente er at Gud er god, barmhjertig, og kjærlig. Slik Jesus viser oss Guds Fader hjerte i lignelsen om den egenrådige og så bortkommne sønn at han så på seg selv som helt uverdig.
Noe hans prektige bror var helt enig i.
Hans tankegang og dom var helt i strid med sin Fars.
Alt for mange har hørt forståsegpåere utlegge FAR som en som med strenghet vil straffe ethvert feil trinn som han i sin allvitenhet noter seg.
Men vi kan ha full tillit til at vår kjærlig Fader og skaper vil dømme slik leser i Bibelens siste bok:
Ja, Herre Gud, du Allmektige, sanne og rettferdige er dine dommer. Åpb.16,7.

Vi ER alle ulydige, det er sant.
Gud ER miskunnelig mot alle, det er like sant!
Store gode ufattelige GUD.
Hvor uransakelige hans dommer er og hvor ufattelige hans veier!
AMEN.

Har Protestantismen utspilt sin rolle?

Jeg tror at en av største profetiske begivenheter i det 20. århundre (1901-2000) var den mektige Åndsutgytelse som forunderlig nok startet på dag 1 i det århundre, nemlig 1 Januar 1901.

I Topeka, Kansas var det et bønne møte innfor det nye århundre, og den unge Agnes Ozman ba noen legfolk fra Metodistkirken legge hendene på henne og be om at hun skulle få Den Hellige Ånd slik de hadde lest skjedde i Apostel gjerningene, og mens de ba brøt hun ut i tungetale. Det var begynnelsen på en verdensomspennende Åndsutytelse som i 1907 resulterte i at Pinsemenigheter begynte å gro opp. Siden (som jeg skrev om i bloggen før dette) i siste halvdel av dette århundre spredte den karismatiske bevegelse seg til de etablerte kirkene i de protestantiske og ortodokse tradisjoner, og til slutt til den romersk- katolske kirke. (RKK)

Det hevdes at det nå er anslagsvis 700 millioner karismatikere innen de ulike kirker rundt om i verden, hvor kanskje 200 millioner er katolikker. I et profetisk perspektiv er det et interessant historiske faktum at på samme dag som Ånden falt over Agne Ozman i Kansas så stod Pave Leo XIII frem i Roma, og proklamerte det nye århundre med en bønn om at Den Hellige Ånd skulle gjøre sitt verk, med en fornyet utdeling av sine gaver over alle Jesu disipler! Deretter viet Leo XIII sin lange pavegjerning særlig til å arbeide for gjenforening av alle kristne.

Johannes Paul 2 med Kong Harald i Oslo i 89

Om den karismatiske fornyelse innen DKK sa Pave Johannes Paul II følgende:
"- Fremveksten av denne Fornyelse etter "Det Annet Vatikankonsil" var en spesiell gave fra Den Hellige Ånd til Kirken. Det var et tegn på en lengsel hos mange katolikker .....å kjenne den forløsende kraften i Kristus vår Frelser i en mer intens erfaring av individuell og kollektiv bønn, og til å følge lærdommer i Skriften ved å lese den i lys av den samme Ånd som inspirerte de som skrev. En av de viktigste resultatene av denne åndelige oppvåkning har vært en økt tørst etter hellighet som vises i enkeltmenneskers liv og i hele Kirken. "   Du kan lese mer her.

Lever vi i post Protestantisk tid?
Uten at endel av oss har "fulgt med i timen",  har det skjedd en større tilnærming mellom de store hovedstrømninger innen kristenheten som den katolske, ortodoske, lutherske og karismatiske enn vi er klar over. Nesten 500  år etter Luthers betimelige og helt nødvendige oppgjør med den katolske kirke, har den samme kirke erkjent evangeliske grunnleggende prinsipper i et felles dokument mellom den verdensvide Lutherske og Katolske kirke signert i Augsburg 31 oktober 1999 - 483 år etter Luthers teser. Der fastslåes det:

"Sammen bekjenner vi: av nåde alene, i troen på Kristi frelsesverk og ikke på grunn av noen fortjeneste i oss selv blir vi godtatt av Gud og mottar Den Hellige Ånd, som fornyer våre hjerter, utruster og kaller oss til gode gjerninger. " 
Gode gjerninger er en ekte svar på Guds nåde - ikke årsaken til det. De ble også enig om å opphever den formelle fordømmelser som den katolske og lutherske kirker hadde mot hverandre.
Dokumentet i sin helhet
I dette siste 44 punkt heter det:
Vi takker Herren for dette avgjørende skritt videre på veien til å overvinne delingen av kirken. Vi ber den Hellige Ånd lede oss videre mot den synlige enhet som er Kristi vilje.
Bakgrunnen for dette dokument

- The miracle of Unity has begun
Den som gjorde meg oppmerksom på dette var biskop Tony Palmer

Biskop Tony Palmer

 som vakte sensasjon da han fremstod på en konferanser evangeliske karismatikre som Kenneth Copeland Ministry hadde i Texsas i januar og viste en video hilsen fra Pave Francis.  Video fra denne konferansen

"- Det skjer noe historisk mitt i blant oss, og vi trenger å være bervisst på hva som skjer, The Miracle of Unity has begun" sier biskop Tony Palmer, som de siste 10 år har virket som en mentor blant katolske karismatikere. Det har overbevist han om at vi lever i post Protestant tid, og at det er tid for nye radikale skritt mot større enhet blant alle kristne.
Tony Palmer er selv et meget interessant eksempel på hva som skjer internasjonalt når det gjelder kristen enhet, både i sin praksis og i sitt syn. Han er født i New Zealand, vokste opp i Sør Afrika
hvor han var leder for Kenneth Copeland Ministries. Han ble i 2003 bedt av den RKK og flytte til Italia og virke som mentor for karismatikre innen denne kirke selv om han ikke var katolikk. Han knyttet seg til Anglikanerne i "the Communion of Episcopal Evangelical Churches" og var med å grunnlegge den internasjonal og tverrkirkelig felleskap og ble biskop i "The Ark Community, basert i Storbritania. Han er også med i EuroChurch viss formål er å utvikle misjons lederskap for kirker i det 21 århundres Europa. Forenet og effektive i å bringe de gode nyheter om Jesus Kristus til det minst evangeliserte kontinent.

Jeg ser Guds kjærlighet i øyene til denne
kjære Fransiscan broder, sier Palmer.

 Siden han ble bedt av den RKK å virke i den karismatiske fornyelse har han reist og møtte kirke ledere verden rundt.
Som en evangelisk Anglikansk hadde han tjent under tre paver, da på oppdrag fra den RKK kom til Buenos Aires og møtte Kardinal Jorge Mario Bergoglio som hver måned var med i en samling for den Karismatiske fornyelse blant byens kristne. Palmer ba om tillatelse til å virke for fornyelse innen hans bispedømme. - Vi fikk straks god kontakt og han anerkjente Den Hellige Ånds virke i og igjennom oss, forteller Palmer og kardinalen ble som en mentor for han i denne tjeneste.
Den 13 mars 2012 ble den 76 årige Kardinal Bergoglio valgt til den første ikke Europeiske pave på mer enn 1000 år og var den første som tok navnet etter den ydmyke Francis of Assisi, som hadde mottoet: "Forkynn evangeliet over alt, om nødvendig bruk ord." 
- Det var bort i mot surrealistisk å se at min mentor, bønne partner og venn ble pave, sier Palmer. - Jeg vet at vi nå har en pave som ber om Åndsutgytelse og tror at alle Guds barn er ett, sier han. Jeg husker da han kom til et møte med 5000 Evangeliske ledere i Buenos Aires, og knelte ned og ba om deres velsignelse og forbønn.

Pave Francis 1

I en tale til kardinalene to dager etter han ble valgt sa han bl.a.: " Hjelperen Den Hellige Ånd er den ultimative kilde for alle iniative og maifestasjoner av troen. Talsmannen som gir ulike gaver til den enkelte av oss, forener oss i menighetens felleskap, som tilber Faderen, Sønnen og den Hellige Ånd."
- Vi har i dag en verdensvid Åndelig fornyelse innen den RKK, offisielt støttet av de tre siste paver, så vell som den nåværende. Gud fortsetter det verk som begynte da pave Johannes XIII ba om "en ny Pinse" i 1962, sier Palmer. Det var på grunnlag av denne kjennskap at pave Francis nå i Januar inviterte han til Vatikanet. Da paven hørte han skulle besøke konferansen til Copeland i samme måned, ba han om å få sende en hilsen, og Palmer tok opp på sin iPhone.  Se Palmer forteller om denne video!

Har noe viktig endret seg?
Det er ikke vanskelig å forstå at i blant oss som har sett på katolisismen som vranglære, med sin Maria dyrkelse, tro på kraft i relikvier og helgen dyrkelse, og denne kirkes blodig historie, reagerer når en lederskikkelse innen frikirkeligheten som Ulf Ekman blir katolikk.
Men la oss se på vår egen situation, samtidig som vi løfter blikket litt og ser hva som skjer i dag, innen den RKK, før vi snublet i bena på hverandre i iver etter å bekjentgjøre vår avstand fra alle pavekirkens villfarelser. Hva med våre egen situasjon? Er vi åpen for fornyelse, og ser de Åndelige gaver i rik funksjon? I begynnelsen av sist århundre var den RKK preget av død og formell religiøsitet, mens det i de siste årtier har pågått en åndelig fornyelse som har resultert i det nå finnes over hundre millioner av gjenfødte, åndsfylte og herlige kristne i denne kirke!
Samtidig må vi erkjenne at den Europeiske lutherske kirke er preget av tilbakegang, bibelkritikk, og på vikende front i grunnleggende etiske spørsmål. 

Katolske karismatikre på konferanse i England 

 Lære er viktig, men liv er fundamentalt. 
Har den RKK valgt en brennende, ydmyk og Jesus troende gjenfødt broder som leder?
Francies "hjerte språk" tale til oss om sin lengsel etter enhet blant alt Guds folk er noe som angår alle som lengter etter Guds rikes fremme.

Er det nå slik som kona til Tony Palmer erfarte:
 - Jeg fikk se at jeg kunne være katolikk, karismatiker, evangelisk og pinsevenn, og bli absolutt akseptert for dette i den Katolske Kirke!
Kan vi kjenne på en felles lengsel etter å se en synlig manifestasjon av kristen enhet? En åndsfødt hjertelig enhet, ikke en læremessig enhet - der den teologisk faktor er at vi er ett i Kristus. Sist julaften satt jeg å så på messe fra Peters kirken i Roma, og paven talte. Jeg forventet meg noen tørre formalistiske tanker, men fikk høre en spennende utleggelse av Guds ord. Her kan du lese Francis tale.

Strømmer av velsignelse.

Her i Norge er ikke den katolske kirke det største kirkesamfunn som i mange andre land, men også her har det nydelig vært kontakt mellom pinsevenner og den katolske kirke. Pave også for Pinsevennene?
Det er på tide at vi i ydmykhet gir anerkjennelse til den sterk åndelig fornyelse som pågår innen den RKK og den dype oppriktige Gudsfrykt som finnes der. Millioner innen den RKK har møtt Jesus til frelse og erfart å bli fylt av Guds kjærlighet, og erfarer og bruker Åndens gaver på en måte vi lengter etter og ber om i våre egne sammenheng!
  I de siste dager skal det skje sier Gud: Jeg vil utøse min Ånd over alle menneskser. Apg.2,17.

Åndsutgytelse blant katolikkene

Det har skjedd noe mange med meg aldri ville tro var mulig, nemlig en stor Ånds utgytelse innen den Romersk Katolske Kirke! (RKK)
For at dette skulle bli muliggjort sendte Herren veibrytere.

David du Plessis

En av de var David du Plessis, som var med å la grunnlag for de første utbrudd av den verdensvide karismatiske vekkelse innen de gamle kirkesamfunn.
Som pastor i Assemblies of God i USA var han med å organisere den første verdens konferanse for pinsevenner i 1947, og ble organisasjon sekretær på heltid for "Pentecostal World Conference" frem til 1959. I sin selvbiografi  "The Spirit Bade Me Go" forteller han om hvordan han som etablert pinsepredikant var invitert til et møte med 24 økumeniske ledere:
"Jeg så på slike ledere som bærere av kjetteri og falske doktriner, og ba Gud dømme dem for deres villfarelser. Etter noen introduksjon ord kjente jeg plutselig en varme komme over meg. Jeg visste det var Den Hellige Ånd som

nå tok over, og i stedet for den gamle harde følelse av kritikk og fordømmelse, ble hjerte fylt av en slik kjærlighet og medfølelse for disse kirke ledere at jeg heller ville død for dem, enn å dømme dem."   Han husket hvordan Smith Wigglesorth hadde profetert over han, at Gud ville utgyde sin Ånd over kirkene og at han skulle bli involvert i dette. I 50 årene ble han bedt om å dele om sin pinse opplevelse innen de ulike historiske kirkesamfunn.
Han ble invitert til å tale til "The International Missionary Council" i Tyskland 1952, og fikk der kalle navnet "Mr. Pentecost". Han ble medlem av staben i "the World Council of Churches" og fikk observasjons status på "the Second Vatican Council" i 54 og 61. Før dette var det veldig liten kontakt mellom pinsevekkelsen og andre kristne. Men nå ble det forsiktig åpnet en dør hvor Mr. Pinse kunne gi sitt budskap om Åndens liv, fylde og gaver, det ble start på det som i dag er moderne kirkehistorie.
 Dessverre typiske for innstillingen blant datidens pinsebevegelse (og enda?)  ble han presset til å frasi seg sin pastor bevilgning i "Assemblies of God" i 1962, men fikk denne tilbake i 1980, syv år før han døde. Jeg fikk det privilegium å intervjue David du Plessis under en av pinsevennenes verdens konferanser, og fikk sterke inntrykk av en ydmyk "statsmann" innen den internasjonale kristenhet.

Kardinal Leo Joseph Suenens

Da pave Johannes 13, innkalte alle biskoper til Vatican II,  og den første sesjonen gikk i vranglås grunnet en for stor mengde av dokumenter, ba paven kardinal Joseph Suenens å rydde opp og derfor satte han agendaen for hele det 21 konsilet. Paven ba han dele sitt syn på behovet av fornyelse i RKK, og ble en av de fremste røster under hele konsilet! Han ble en av de første ledene katolikker som støttet den karismatiske bevegelse blant sine egne. Den alltid våken Aril Edvardsen for hva som skjedde internasjonalt tok kontakt med Suenens og fikk han til sitt stevnet i Sarons Dal, under sterk kritikk selvsagt. Noen av oss som kun kjente litt til den trauste lutherske flokk her i nord, forstod etter hvert at det utrolig nok fantes hengivne åndsfylte og Gudfryktige kristne brødre og søstre også innen den katolske kirke.

Vatikan II (1962-65) åpnet også en dør for dialog og samarbeid med andre kirker, særlig om sosiale forhold som ekteskap og abort spørsmålet.

Konsilet erstattet også utrykket "kettere" om Protestante med "brødre". OG ikke minst kom "Åndens Gaver" i fokus ikke som noe perifert eller ubetydlig i kirkens liv, men tvert om som "avgjørende betydning for oppbygging av Kristi legeme". Det var denne åpning mot andre kristne og de åndelige gaver, som åpnet veien for den store inngang den karismatiske vekkelse/fornyelse fikk i den Katolske kirke, som brøt ut etter konsilets avsluttning i 1965. Noe som igjen resulterte i økende dialog og felleskap med "Pentecostals" og karismatikkre innen ulike kirker. Så i 1967 brøt det ut en Åndsutgytelse som førte til verdensvid fornyelses bevegelsen innen RKK. Det skjedde ikke ved predikanter eller prelater, med ved studenter som hadde en "retreat" ved Duquesne University (USA), som ble grunnlagt 1878 av "the Holy Ghost Fathers"!
Studentene leste Apostlenes Gjerninger og "The Cross and the Switchblade" (David Wilkerson´s historie) og "They Speak with other Tongues" (Sherrill) og samtalte om åndsutgytelsen beskrevet i disse to bøker. En del av disse fikk en overveldene åndsopplevelse med tungetale, som spredte seg neste samtidig til Notre Dame University, som er mest kjent for høy undervisnings kvalitet og forskning.

Notre Dame University

Disse læresteder holdt blant annet "sommer skoler" hvor prester, nonner og legfolk fra hele verden deltok. Så i bønnemøtene ble hundrevis døpt i Ånden, og tok med seg denne erfaring til sine ulike hjemland. Det ble holdt "Life in the Spirit" seminar, hvor deltagerne ba for hverandre og fikk åndelige erfaringer. Det var ungdommer og legfolk som ble brukt, og det stod klart at dette var et verk av Gud og ikke av noe menneske. I løpet av få år ble det etablert karismatiske bønnegrupper blant katolikker over hele US og verden rundt. Undervisning om Dåp i Ånden, lovsang, forbønn, og bruk av nådegaver, ledet til personlig Nytestamentlige erfaringer i manges liv.
- "Jeg har personlig erfart at det finnes mange herlige kristne blant katolikkene som er åndelige sultne og lett å lede inn i en erfaring av Den Hellige Ånds Dåp", forteller en av de som virker på fulltid innen denne fornyelse.

Vatican City, St. Peters square, Pinse 2006. 

Her var samlet 400.000 gjenfødte, åndsfylte katolikker 

som sang " Come Holy Spirit" !

25 år etter kunne David Barrett som den ledene innen registrering av kristnes tilhørlighet i ulike samfunn, rapportere at 75 millioner innen den RKK, hadde blitt berørt av den Karismatiske fornyelse og var døpt i Ånden! I 2003 hevdet misjons historikere at det var 119 millioner karismatiske katolikker i 230 land. Nå i 2014 estimerer Tony Palmer (se min neste blogg!) at de er rundt 200 millioner. Det er i så fall mer enn dobbelt av de som regner seg som Lutheranere!

Paver etter denne fornyelses bevegelse innen deres egen rekker brøt ut, her vært grunnleggende positive til den. Ikke minst Pave John Paul II som gav anerkjennelse til den karismatiske bevegelse ved flere anledninger.

Vil du lese mer om hva som skjer nå, så se:
Det offisielle nettsted for den karismatiske vekkelse i den Katolske Kirke.

Jeg undrest: Er virkningen av denne Åndsutgytelse innen de historiske kirker og særlig DKK,  noe av det viktigste som skjer innen kristenheten ? Bør det ikke være et takke emne for vi som tilhører en fåtallig og delvis stagnert pinse eller frikirkelighet her i nord, at tross alt det vi mener er galt i DKK inkludert Maria dyrkelse, pavens ufeilbarlighet, osv så pågår det nå DER en vekkelse til personlig åndsfyldt Gudsliv av dimensjoner vi har vanskelig for å fatte? Når det gjelder dette med  ufeilbarlighet - så er vel ikke det en helt ukjent "lære" i blant oss heller, eller?

Neste blogg :

Har Luthers protest mot sin kirke blitt tatt så alvorlig av denne nå, at vi kirkehistorisk lever i den Post Protestantiske era ?

Den Katolske Kirke sett fra sidelinja

Ulf Ekmans annonsering av overgang til den Katolske Kirke (DKK) motiverte meg til å tenke igjennom hvordan jeg som pinsevenn/frikirkelig/luthersk ser på dette kirkesamfunn. Jeg erkjenner meg lite menings berettiget siden jeg har levet mitt kristenliv stort sett innfor nordisk pinsevenners noe trange rammer, med de fordommer og stereotyper som åpenbart finnes der. Jeg har ikke hatt problem med å slutte meg til påstanden om at i denne kirke finnes vranglære av verste sort. Det er også et historiske faktum at deler av DKK fortid er særdeles mørk.

Jan Hus var en forløper for reformatorene.
Her gjør DKK kirke seg klar til å brenne han.

Den brutale undertrykkelsen som en hensynsløs "moderkirke" utøvet mot sannhetsøkende og gudfryktige kvinner og menn opp gjennom tidene for å bevare den «kristne enhet» er uhyggelige eksempler på hva som kan skje når maktpolitikk, griskhet, overmot og hovmot korrumperer en kirke. 

Ser man på lederskapet i DKK være seg kardinaler eller paver, finner man en rekke gruoppvekkende eksempler på

Pave Johannes XII - 955-964
Han myrdet flere og gav land til en
elskerinne, men ble selv drept da en mann
kom hjem og fant han i seng med kona.

personer som brøt med alt som sann kristendom skulle stå for, og utøvet omfattende feilbarlighet i forhold til alle Bibelens bud. Ikke underlig at det er vanlig innenfor protstantismen å identifisere den «store horen» kledd i skarlagen som Johannes fikk se i Åpenbaringen 16, med DKK.
Og Johannes skriver: «Dra bort fra henne, mitt folk, så dere ikke tar del i hennes synder og ikke rammes av hennes plager» Åpb. 18,4. 

Så med ovennevnte bakgrunns teppe la meg få lov å dele noen enkle erfaringer, som nok ikke er typisk men kanskje gjenkjennelig for mange i nordiske fri kirkelighet, i sin barnslighet og enkelhet.
Da jeg gikk på folkeskolen var det å besøke tante "Dikken", som mor kalte henne, det absolutte

Biskop Bernt Ivar Eidsvik utenfor St.Olavs  domkirke i Oslo

høydepunkt av alle gode minner fra den tiden. Fredrikke bodde 50 meter fra St. Olavs kirke i Oslo. På en av mine oppdagelses turer i denne spennende byen, så jeg folk gikk til messe der og jeg fulgte med inn. Bange anelser bekreftet i møte med virkeligheten. Pralende messeklær, presten som messet seg gjennom et stivt rituale. Stearin lys og svingende røkelse kar, gjorde fremmed følelsen stor. Nei her var ikke mye ånd og liv, tenkte gutten som hadde sittet under Åge Samuelsen`s talerstol, i katolikk frie Skien.
Jeg var oppdratt til å tro at å drikke noe alkoholholdig, var brudd på om ikke et av de 10 bud, så ett som måtte stå disse svært nær. Så forskrekkelsen var stor da jeg som ung stipendiat fra Kristelig Kringkastings Lag kom til London for å gå på et radio kurs som den Anglikanske Kirke arrangerte. Sognepresten som ledet kurset hilste meg varmt velkommen med å by på "a gass of Sherry" i inkluderende vennlighet, noe jeg selvsagt sjokkert takket nei til.

Mesteparten av kursdeltagerne var unge katolske prester som jeg en ukes tid fulgte på nært hold. Med undring så jeg hvordan de hver dag hadde samlinger, med bibellesning, bønner og nattverd, alt i største alvor og oppriktighet. Men det jeg husker best fra disse var at når den intensive kurs uka var over, så satt de lettet og smilende og snakket sammen, da en prestene utbrøt: "- Ja gutter, nå må vi ta en tur på Pubben, så vi får rystet opp i all denne teorien!" Jaha, tenkte jeg forskrekket, katolske prester går på Pub, hvor dypt har de sunket...
Men det oppstod også en gryende undring, hadde jeg ikke møtt hengiven gudsfrykt og en ærlig romslighet som noen og enhver av oss "frie" kunne trenge mer av?

Katolikkene er sterkt etablert i de den trdje verden.

I min ungdom hørte jeg iblant misjonærer fortelle hvordan katolske prester som hadde store etablerte kirker der de kom, gjorde hva de kunne for å motarbeide og hindre at det ble etablert en "evangeliske menighet" på deres område. Mens i de senere år hører jeg våre misjonærer kan fortelle om hvordan de kom ut til "katolske land" med mange fordommer men etter hvert fikk erfare både brorskap, bønnefellesskap, ja endog nattverds samfunn med katolske kristne. De er ikke så "nøye" med at bare katolikker kan komme til nattverdsbordet som mange tror. Hva har skjedd? Jeg tror en bølge av sann åndelig fornyelse har nådd kanskje lengere inn i DKK enn vi er klar over. (Om dette i neste blogg!) OG som mange av oss har erfart; Ingen ting rydder bedre opp i fordommer, enn et virkelig møte med de/det man misliker uten å kjenne.
Innvendingene er fortsatt mange. Vi har ikke tro hverken for Maria dyrkelse, relikvier, helgener, pavens ufeilbarlighet, og annet som vi tror er på siden av Bibelens "sunne lære".  For mye kirke politikk og religiøsitet og for lite Ånd og liv, eller?
En søken mot større enhet er Ulf Ekmans viktigste begrunnelse for at han slutter seg til denne kirke. Og det er et stort og viktig anliggende. Katolikkene hevder at deres kirke ble startet av den første pave (Peter) på Pinsefestens dag, da Ånden falt. Men med all velvilje i tolkning av de første århundres kirkehistorie er det vanskelig å hevde noe slikt.

Keiser Konstantin år 312 - 334

Det begynte vel først med at keiser Konstantin bekjente seg som kristen og inviterte til kirkemøte i Nikea i 325.  Det var dessverre alt på denne tid oppstått mange retninger og splittelser og til dels underlige trosoppfatninger. Men tross det og  tidvis hard forfølgelse fantes det alt på dette tidspunkt 1000 biskoper i østlige del av Romerike og 800 i den vestlige, men ingen pave. Biskopene ble regnet som "den første blant likemenn" i den Ortodokse kirke som var dominerende på den tiden. Til dette første økumeniske konsil ble kirkeledere (biskoper) som betydde noe i datidens kristenhet innkalt. Konstantin betalte transport og opphold. Der var det særlig Jesu natur og forhold til Faderen som ble debattert og nedfelt i trosbekjennelser som fortsatt står sentralt i den kristne lære.  En annen viktig oppgave som samlet kristenheten i den første tid var å fastslå hvilke bøker som skulle med i både Gamle og Nye Testamentet. Det sies at den endelig kanonisering av det som skulle bli Bibelens bøker først skjedd i Roma 382, under pave Damaskus I. 

Den samme kanon ble siden bekreftet i flere andre synoder på slutten av 300 tallet.
Så under Keiser Theodosius I, ble kristendom i 380 statsreligion i det romerske rike. Han var den siste keiser som regjerte både over den Østlige og Vestlige Romerrike, og snart etter gikk Romerrike under.

 Innocens I, som var Biskop av Roma fra 401 til 417, virket for at han skulle få et avgjørende ord i lærespørsmål og blir derfor av noen kalt den første pave, men noen særstilling innen kristenheten fikk ikke biskopen av Roma (Paven) før på 700 tallet. Den første store splittelse innen kristenheten kom først i 1054 da Roma brøt med Konstantinopel og den Ortodokse kirke, eller omvendt. Forfallet i den Katolske kirke forsatt i flere hundre år, da Luther kalte kristenheten tilbake til Skriften (Bibelen), troen og nåden alene, og avviste at tradisjoner kunne sidestilles med Bibelen som norm for kristen lære.

Hans Nilsen Hauge

Hovedårsaken til "kirkens enheten" gjennom nesten 1500 år det var den brutale livstruende forfølgelse som rammet alle som hevdet noe annet enn DKK´s offisielle lære. 
Noe den lutherske kirke fulgte opp med forfølgelse og endog fengsling av Norges største kristne leder Hans Nilsen Hauge. Norges grunnlov fra 1814 fastslo at det kun skulle være Den evangeliske lutherske religion, "Jesuitter og Munkeordener maae ikke taales".  Ja, Luthers reformasjon hadde Bibel troskap i fokus. 
Men Luther kastet ut fire av bøkene i NT, bl.a. Hebreerbrevet og Jakobs brev, og det er innen lutherdommen vi finner den mest omfattende Bibel kritikk, ikke minst de siste hundre år. 
Når det gjelder å søke kristen enhet så har reformasjon ført til tusener av ulike retninger. Splittelsene inne frikirkelige pinse retninger syntes iblant å gå over i det parodiske, der manglende samarbeids evner eller leder ambisjoner kan være nok til å starte eget. Også i andre fundamentale lære og moralske spørsmål står den katolske kirke mer rakrygget en Den lutherske kirke. 
Ekmans peker på at denne kirkes bevaring av den kristne troen og dens moralske fasthet som et av motivene til konvertering fra lutherdom til den Katolske kirke.
Ekman´s begrunnelse

Så for oss som nærmest har regnet DKK som "fienden" må tørre å stille oss spørsmålet: Kan det komme noe godt fra Roma? 
Vel, for det først må vi konstantere at DKK har overlevet alle feilsteg, vranglærer, og uverdige ledere, og teller i dag som det største kristne trossamfunn 1,2 Milliarder medlemmer. Det gjør dem til en maktfaktor globalt og gir mange åpne dører.

Protestantismen har 670 millioner (Blant de regnes Baptistene med 105, Metodistene med 75, lutheranerne med 87, og Presbyterianerne (Reformerte) med 75 millioner. ) Moderne Protestantisme har 274 million, inkluderte Pinsevenner 130 millioner. De Østlig Ortodokse kirker (inklusiv de Orientalsk Ortodokse) har 285 millioner) Anglikansk kirker som står DKK svært nær har 82 millioner medlemmer. Om detaljerte tall og hjemmesider til de store trossamfunn se:  De store trossamfunn

Kan hemmeligheten til at DKK har overlevet og i dag står så sterkt, være de tusener av munker og nonner som i hundrevis av klostre lever i daglig bønn og Bibelstudier?

"Søstre av det Dyrebare Blod" kloster i Danmark arbeider
blant annet med tros undervisning.

Vi kan heller ikke glemmer den store barmhjertighets gjerning som DKK utøver ikke minst i fattige land, med helse tjenester, skoler og nødhjelp av mange slag.
Sist men ikke minst, det er uten en hver tvil at det i denne kirke finnes gjenfødte kristne ved troen på Jesu forsoning alene, og endog kanskje hele 200 millioner karismatiske katolikker, som har gjort personlige åndelige erfaringer.

Om den karismatiske vekkelse i den katolske kirke i neste blogg!

Et menneske stod fram...

Et menneske sto fram, utsendt av Gud, Joh.1,6
Det er verd å merke seg hvilke stor brukbarhet enkeltpersoner kan ha og hvor store ringvirkninger deres virke kan få, når sendt av Gud. Vi er redd for å gi anerkjennelse til mennesker, det er jo Gud alene som skal æres. JA, men han æres også gjennom sitt folk og de han utvelger som særlige redskaper.
Hva ville GT vært uten en Abraham, en Moses, en Elisa, og David? Uten Johannes både døperen og disippelen, uten et Peter, for ikke å nevne Paulus ville vi hatt et meget tynt NT.
Så fremstod de på rekke og rad opp gjennom kirkehistorien fra Augustin, William Tyndal (som

W. Tyndal kveles for å ha oversatt Bibelen til Engelsk

oversatte den første engelske Bibel fra hebraisk og gresk) og ble av kirken kvalt og brent som takk, til Luther, Jan Hus, Wesley, og mange andre enkeltpersoner som endret ikke bare kirken men historien.
Enkelt personer. Individer som ble brukt av Gud på en banebrytende måte, så mange kunne følge etter.
Man kan nesten si at desto mer vi i ettertid kan erkjenne de var sendt og brukt av Gud, jo mer ble de forfulgt og angrepet av sin samtid. Lik Jesus som fikk "mange anklager" fra samtidens øversteprester Mark.15,3 har det haglet med anklager mot alle Gud har utsendt, ikke minst fra"sine egne".

Fremstår det noen utsendt av Gud i vår tid? Er det ikke nå "menighetens/kirkens tid" hvor vi har den kollektive brukbarhet, som et Kristi legeme, hvor alle kan ha sin funksjon og plass for å være et Guds redskap i samtiden? Jeg er blant de som mer enn noe annet har tro for dette! Men det krever en enhet og overgivenhet som tross Jesu inderlige bønn i Joh.17,22-23  enda ikke er oppfylt.
Mens vi venter, ber om og arbeider for dette, så bør vi takke når det fremstår noen utsendt av Gud!
De vil i deler av sitt liv eller i hele sin tjeneste virker for å fremme Guds planer og Hans rikes komme, slik kirken/menigheten primært er satt til, i sin samtid.

Tillat meg å gå ned på det personlige plan, for jeg anser meg priviligert over å ha møtt, lyttet til og bli storlig velsignet av møte med menn utsendt av Gud.   Da jeg var redaktør av "Hvetekornet"  reiste jeg verden rundt og møtte folk som David du Plessis, Kenneth E. Hagin, Robert Schuller, C.Peter Wagner,

John Osteen,  (far til Joel), John Wimber, og Reinhard Bonnke. Jeg hørte deres forkynnelse, så deres "ministries" og satt ned og samtalte med dem for intervjuer og artikler.
De er selvsagt alle svært omstridte, men inspirerte mange andre forkynnere, samlet tusener av rundt sin virksomhet, og på hver sin måte vil jeg våge å påstå, stod frem utsendt av Gud. Ett annet åpenbart fellestrekk ved dem at vi var ufullkomne, noen meget ufullkommen skulle det vise seg.
Men lik også Bibelens feilende menn og kvinner, ble de brukt av Gud.
Når jeg tenker tilbake var nok høydepunktet for min del da jeg som 18 årig bibel student søkte til 5 ukers bibelskole i Filadelfia Oslo, og fikk sitte under talerstolen til menn som Knut Pettersen, Egil Stand, Gunerius Tollefsen, Henrik Friis, Kristian Hegglund, Ingolf Kolshus og Egil Strøm. Hvor tiden fløy og hvor herlig disse uker var. Jeg lurer nå på, at grunnen til at jeg opplevde dette så sterk, var fordi jeg var veldig åpen og lengtende den gangen, eller er det slik at vi ikke lenger har slike eminente bibellærere og forkynnere? Kanskje begge deler? Men hvilket privilegium å sitte under forkynnelse inspirert av Ånds åpenbaring, bibel kunnskap og personlig erfaring med Gud gjennom et langt liv.

Men det er tre om hvem jeg kan si, det fremstod en mann utsendt av Gud her i Norden i min ungdom: Åge Samuelsen, Aril Edvardsen og Ulf Ekman, og jeg fikk oppleve dem på nært hold.
Jeg var bare 11 år da jeg fikk sitte sammen med flere benkerader av barn på Åge Samuelsens møter i

mitt kjære Tabernaklet, Skien fullpakket. Og jeg kan endog huske en mektig atmosfære av Guds nærvær og hvordan vi i ettermøter opplevet å ta imot Åndens Dåp og bønnens Ånd. En mann som ble frelst i tresko og fillet klær, plaget av alkohol, oppvokst i trange kår som det het. Men en begavelse av Guds Nåde både som forkynner. salmedikter og komponist. Med sitt friske gitar spill og over 130 sanger fornyet han den kristne sangskatten. Med sitt gode humør og komiske talent var han en stand-up
artist lenge før dette ble påtenkt, og han samlet fulle hus og fikk bety mye for mange. Som f.eks. Ludvig Karlsen som etter å ha ligget ute om natten møtte Åge, hvor han åpnet kofferten og gav han nye skjorte.
Ludvik Karlsen forteller om sitt møte med Åge S.

Jeg fikk besøke Åge i hans hjem og tok opp et intervju med han som jeg enda har, og jeg kan bare tenke med takk til Gud for alt han fikk bety og forsatt betyr gjennom sine sanger og de mange han fikk be til Gud med.
Aril Edvardsen møtte jeg første gang da vi begge var ganske unge, han var en meieriarbeideren som hadde begynt å virke i AustAgder og Rogaland, og som nettopp hadde startet bladet "Troens Bevis". Da jeg abonnerte på dette og sa jeg gikk på bibelskole i Oslo, ba han meg komme ned å hjelpe til, han mente de hadde behov for flere "evangelister" der nede. Det ble starten på et livslangt vennskap, og jeg fikk følge på nært hold den brukbarhet som han utviklet for Herren innfor stadig nye områder. Et multitalent i brann for å fremme Guds rike, en alltid engasjerende forkynner, utgav rekke bøker, komponist og sangforfatter, en pioner med sin ettårige bibelskole, sitt store stevne senter i Sarons Dal, og jeg husker han endog jobbet med sin egen oversettelse av NT! Endog som tegner hadde han talent og jeg har enda et par av tegningene han gav meg.

En tegning Aril gav meg

Men størst effekt fikk han som misjons strateg med sine hundrevis av innfødte misjonærer, seminarer for forkynnere, pioner innen radio og TV forkynnelse.
En mann langt forut for sin tid, som måtte ta mye motstand for ting som i dag er anerkjent, som f.eks. hus-grupper, la innfødte ta lederansvar, bruk av medias muligheter, kontakt med andre kristne inklusiv lutherske og katolske åndsfylte prester. En mann som møtte og frimodig forkynte for statsledere og samfunnstopper såvel som elsket av gutta og jentene på Evangeliesentret. Jeg tenker med glede og takknemlighet på hvor de mange sterke minner av å se i virksomhet denne mann, utsendt av Gud  under min egen levetid.
Jeg hadde siden barndommen vært sterkt plaget av astma, og var innlagt på kursteder og hospital for dette. Da jeg var med Aril til Lindesnes for å ha møter i starten av hans virke, fikk jeg et fryktelig anfall av astma igjen, og lå våken om natten for å hive etter pusten. I møtene ble det bedt for syke, og mange vitnet om helbredelse. Under et husbesøk som Aril og jeg var på så, var jeg så syk at de i huset nå måtte han be for "evangelisten" fra Skien. - Har dere olje i huset, spurte Aril. - Nei, bare symaskin olje. Det fikk duge, så han, og salvet og ba for meg. Etterpå sa han at nå skal vi gå til Lista Fyr, og selv om veien var lang gikk turen fort mens vi snakket om det som hørte Guds rike til. Etter den turen har jeg aldri hatt snev av astma. Jeg vet det var den store lege Jesus som grep inn, men å hvor takknemlig jeg var for at det var en mann utsendt av Gud som kunne formidle dette! Igjen, hvilket privilegium å få bli betjent av de som Herren reiser opp, ufullkomne, utskjelt, foraktet og anklaget - men takk Gud at han sendte dem.

Den visjon Herren hadde gitt i mitt hjerte for bladet "Hvetekornet" som jeg utgav og redigerte i 80 årene, var og oppsøke og formidle mest mulig av det som skjedde av vekkelse og fornyelse, til inspirasjon for alt Guds folk, uansett hvor dette skjedde.
Derfor fikk jeg nokså tidlig høre om "student presten" i Uppsala som var i "fyr og flamme" for Herren.
Jeg vet det blir misforstått som menneske dyrkelse og manglende åndelig innsikt, men jeg er forvisset om at igjen hadde det fremstått en mann, utsendt av Gud, og hans navn var Ulf Ekman.

Den unge Ulf E. var meget aktiv i mange sammenheng!

Ja jeg gjentar, omstridt, utskjelt, anklaget og joda; ufullkommen, som all sendt før han, og som de mektig brukt av Gud. Jeg undres om noen annen Guds mann eller kvinne i de siste 40 år har vært brukt i så mange sammenheng til å fremme Guds rike som han, tusener takker Gud for at han fremstod!
Han er fortsatt i blant oss og skapte for noen dager siden "jordskjelv" i frikirkelige, pinse, tros og karismatiske kretser ved å annonsere at han i vår ønsker å bli opptatt i den Katolsk Kirke i Stockholm.
Mer om dette i neste blogg!

http://rolferikjanoy.blogspot.no/2014/03/ulf-ekman-blir-katolikk.html