Den Katolske Kirke sett fra sidelinja

Ulf Ekmans annonsering av overgang til den Katolske Kirke (DKK) motiverte meg til å tenke igjennom hvordan jeg som pinsevenn/frikirkelig/luthersk ser på dette kirkesamfunn. Jeg erkjenner meg lite menings berettiget siden jeg har levet mitt kristenliv stort sett innfor nordisk pinsevenners noe trange rammer, med de fordommer og stereotyper som åpenbart finnes der. Jeg har ikke hatt problem med å slutte meg til påstanden om at i denne kirke finnes vranglære av verste sort. Det er også et historiske faktum at deler av DKK fortid er særdeles mørk.

Jan Hus var en forløper for reformatorene.
Her gjør DKK kirke seg klar til å brenne han.

Den brutale undertrykkelsen som en hensynsløs "moderkirke" utøvet mot sannhetsøkende og gudfryktige kvinner og menn opp gjennom tidene for å bevare den «kristne enhet» er uhyggelige eksempler på hva som kan skje når maktpolitikk, griskhet, overmot og hovmot korrumperer en kirke. 

Ser man på lederskapet i DKK være seg kardinaler eller paver, finner man en rekke gruoppvekkende eksempler på

Pave Johannes XII - 955-964
Han myrdet flere og gav land til en
elskerinne, men ble selv drept da en mann
kom hjem og fant han i seng med kona.

personer som brøt med alt som sann kristendom skulle stå for, og utøvet omfattende feilbarlighet i forhold til alle Bibelens bud. Ikke underlig at det er vanlig innenfor protstantismen å identifisere den «store horen» kledd i skarlagen som Johannes fikk se i Åpenbaringen 16, med DKK.
Og Johannes skriver: «Dra bort fra henne, mitt folk, så dere ikke tar del i hennes synder og ikke rammes av hennes plager» Åpb. 18,4. 

Så med ovennevnte bakgrunns teppe la meg få lov å dele noen enkle erfaringer, som nok ikke er typisk men kanskje gjenkjennelig for mange i nordiske fri kirkelighet, i sin barnslighet og enkelhet.
Da jeg gikk på folkeskolen var det å besøke tante "Dikken", som mor kalte henne, det absolutte

Biskop Bernt Ivar Eidsvik utenfor St.Olavs  domkirke i Oslo

høydepunkt av alle gode minner fra den tiden. Fredrikke bodde 50 meter fra St. Olavs kirke i Oslo. På en av mine oppdagelses turer i denne spennende byen, så jeg folk gikk til messe der og jeg fulgte med inn. Bange anelser bekreftet i møte med virkeligheten. Pralende messeklær, presten som messet seg gjennom et stivt rituale. Stearin lys og svingende røkelse kar, gjorde fremmed følelsen stor. Nei her var ikke mye ånd og liv, tenkte gutten som hadde sittet under Åge Samuelsen`s talerstol, i katolikk frie Skien.
Jeg var oppdratt til å tro at å drikke noe alkoholholdig, var brudd på om ikke et av de 10 bud, så ett som måtte stå disse svært nær. Så forskrekkelsen var stor da jeg som ung stipendiat fra Kristelig Kringkastings Lag kom til London for å gå på et radio kurs som den Anglikanske Kirke arrangerte. Sognepresten som ledet kurset hilste meg varmt velkommen med å by på "a gass of Sherry" i inkluderende vennlighet, noe jeg selvsagt sjokkert takket nei til.

Mesteparten av kursdeltagerne var unge katolske prester som jeg en ukes tid fulgte på nært hold. Med undring så jeg hvordan de hver dag hadde samlinger, med bibellesning, bønner og nattverd, alt i største alvor og oppriktighet. Men det jeg husker best fra disse var at når den intensive kurs uka var over, så satt de lettet og smilende og snakket sammen, da en prestene utbrøt: "- Ja gutter, nå må vi ta en tur på Pubben, så vi får rystet opp i all denne teorien!" Jaha, tenkte jeg forskrekket, katolske prester går på Pub, hvor dypt har de sunket...
Men det oppstod også en gryende undring, hadde jeg ikke møtt hengiven gudsfrykt og en ærlig romslighet som noen og enhver av oss "frie" kunne trenge mer av?

Katolikkene er sterkt etablert i de den trdje verden.

I min ungdom hørte jeg iblant misjonærer fortelle hvordan katolske prester som hadde store etablerte kirker der de kom, gjorde hva de kunne for å motarbeide og hindre at det ble etablert en "evangeliske menighet" på deres område. Mens i de senere år hører jeg våre misjonærer kan fortelle om hvordan de kom ut til "katolske land" med mange fordommer men etter hvert fikk erfare både brorskap, bønnefellesskap, ja endog nattverds samfunn med katolske kristne. De er ikke så "nøye" med at bare katolikker kan komme til nattverdsbordet som mange tror. Hva har skjedd? Jeg tror en bølge av sann åndelig fornyelse har nådd kanskje lengere inn i DKK enn vi er klar over. (Om dette i neste blogg!) OG som mange av oss har erfart; Ingen ting rydder bedre opp i fordommer, enn et virkelig møte med de/det man misliker uten å kjenne.
Innvendingene er fortsatt mange. Vi har ikke tro hverken for Maria dyrkelse, relikvier, helgener, pavens ufeilbarlighet, og annet som vi tror er på siden av Bibelens "sunne lære".  For mye kirke politikk og religiøsitet og for lite Ånd og liv, eller?
En søken mot større enhet er Ulf Ekmans viktigste begrunnelse for at han slutter seg til denne kirke. Og det er et stort og viktig anliggende. Katolikkene hevder at deres kirke ble startet av den første pave (Peter) på Pinsefestens dag, da Ånden falt. Men med all velvilje i tolkning av de første århundres kirkehistorie er det vanskelig å hevde noe slikt.

Keiser Konstantin år 312 - 334

Det begynte vel først med at keiser Konstantin bekjente seg som kristen og inviterte til kirkemøte i Nikea i 325.  Det var dessverre alt på denne tid oppstått mange retninger og splittelser og til dels underlige trosoppfatninger. Men tross det og  tidvis hard forfølgelse fantes det alt på dette tidspunkt 1000 biskoper i østlige del av Romerike og 800 i den vestlige, men ingen pave. Biskopene ble regnet som "den første blant likemenn" i den Ortodokse kirke som var dominerende på den tiden. Til dette første økumeniske konsil ble kirkeledere (biskoper) som betydde noe i datidens kristenhet innkalt. Konstantin betalte transport og opphold. Der var det særlig Jesu natur og forhold til Faderen som ble debattert og nedfelt i trosbekjennelser som fortsatt står sentralt i den kristne lære.  En annen viktig oppgave som samlet kristenheten i den første tid var å fastslå hvilke bøker som skulle med i både Gamle og Nye Testamentet. Det sies at den endelig kanonisering av det som skulle bli Bibelens bøker først skjedd i Roma 382, under pave Damaskus I. 

Den samme kanon ble siden bekreftet i flere andre synoder på slutten av 300 tallet.
Så under Keiser Theodosius I, ble kristendom i 380 statsreligion i det romerske rike. Han var den siste keiser som regjerte både over den Østlige og Vestlige Romerrike, og snart etter gikk Romerrike under.

 Innocens I, som var Biskop av Roma fra 401 til 417, virket for at han skulle få et avgjørende ord i lærespørsmål og blir derfor av noen kalt den første pave, men noen særstilling innen kristenheten fikk ikke biskopen av Roma (Paven) før på 700 tallet. Den første store splittelse innen kristenheten kom først i 1054 da Roma brøt med Konstantinopel og den Ortodokse kirke, eller omvendt. Forfallet i den Katolske kirke forsatt i flere hundre år, da Luther kalte kristenheten tilbake til Skriften (Bibelen), troen og nåden alene, og avviste at tradisjoner kunne sidestilles med Bibelen som norm for kristen lære.

Hans Nilsen Hauge

Hovedårsaken til "kirkens enheten" gjennom nesten 1500 år det var den brutale livstruende forfølgelse som rammet alle som hevdet noe annet enn DKK´s offisielle lære. 
Noe den lutherske kirke fulgte opp med forfølgelse og endog fengsling av Norges største kristne leder Hans Nilsen Hauge. Norges grunnlov fra 1814 fastslo at det kun skulle være Den evangeliske lutherske religion, "Jesuitter og Munkeordener maae ikke taales".  Ja, Luthers reformasjon hadde Bibel troskap i fokus. 
Men Luther kastet ut fire av bøkene i NT, bl.a. Hebreerbrevet og Jakobs brev, og det er innen lutherdommen vi finner den mest omfattende Bibel kritikk, ikke minst de siste hundre år. 
Når det gjelder å søke kristen enhet så har reformasjon ført til tusener av ulike retninger. Splittelsene inne frikirkelige pinse retninger syntes iblant å gå over i det parodiske, der manglende samarbeids evner eller leder ambisjoner kan være nok til å starte eget. Også i andre fundamentale lære og moralske spørsmål står den katolske kirke mer rakrygget en Den lutherske kirke. 
Ekmans peker på at denne kirkes bevaring av den kristne troen og dens moralske fasthet som et av motivene til konvertering fra lutherdom til den Katolske kirke.
Ekman´s begrunnelse

Så for oss som nærmest har regnet DKK som "fienden" må tørre å stille oss spørsmålet: Kan det komme noe godt fra Roma? 
Vel, for det først må vi konstantere at DKK har overlevet alle feilsteg, vranglærer, og uverdige ledere, og teller i dag som det største kristne trossamfunn 1,2 Milliarder medlemmer. Det gjør dem til en maktfaktor globalt og gir mange åpne dører.

Protestantismen har 670 millioner (Blant de regnes Baptistene med 105, Metodistene med 75, lutheranerne med 87, og Presbyterianerne (Reformerte) med 75 millioner. ) Moderne Protestantisme har 274 million, inkluderte Pinsevenner 130 millioner. De Østlig Ortodokse kirker (inklusiv de Orientalsk Ortodokse) har 285 millioner) Anglikansk kirker som står DKK svært nær har 82 millioner medlemmer. Om detaljerte tall og hjemmesider til de store trossamfunn se:  De store trossamfunn

Kan hemmeligheten til at DKK har overlevet og i dag står så sterkt, være de tusener av munker og nonner som i hundrevis av klostre lever i daglig bønn og Bibelstudier?

"Søstre av det Dyrebare Blod" kloster i Danmark arbeider
blant annet med tros undervisning.

Vi kan heller ikke glemmer den store barmhjertighets gjerning som DKK utøver ikke minst i fattige land, med helse tjenester, skoler og nødhjelp av mange slag.
Sist men ikke minst, det er uten en hver tvil at det i denne kirke finnes gjenfødte kristne ved troen på Jesu forsoning alene, og endog kanskje hele 200 millioner karismatiske katolikker, som har gjort personlige åndelige erfaringer.

Om den karismatiske vekkelse i den katolske kirke i neste blogg!

Et menneske stod fram...

Et menneske sto fram, utsendt av Gud, Joh.1,6
Det er verd å merke seg hvilke stor brukbarhet enkeltpersoner kan ha og hvor store ringvirkninger deres virke kan få, når sendt av Gud. Vi er redd for å gi anerkjennelse til mennesker, det er jo Gud alene som skal æres. JA, men han æres også gjennom sitt folk og de han utvelger som særlige redskaper.
Hva ville GT vært uten en Abraham, en Moses, en Elisa, og David? Uten Johannes både døperen og disippelen, uten et Peter, for ikke å nevne Paulus ville vi hatt et meget tynt NT.
Så fremstod de på rekke og rad opp gjennom kirkehistorien fra Augustin, William Tyndal (som

W. Tyndal kveles for å ha oversatt Bibelen til Engelsk

oversatte den første engelske Bibel fra hebraisk og gresk) og ble av kirken kvalt og brent som takk, til Luther, Jan Hus, Wesley, og mange andre enkeltpersoner som endret ikke bare kirken men historien.
Enkelt personer. Individer som ble brukt av Gud på en banebrytende måte, så mange kunne følge etter.
Man kan nesten si at desto mer vi i ettertid kan erkjenne de var sendt og brukt av Gud, jo mer ble de forfulgt og angrepet av sin samtid. Lik Jesus som fikk "mange anklager" fra samtidens øversteprester Mark.15,3 har det haglet med anklager mot alle Gud har utsendt, ikke minst fra"sine egne".

Fremstår det noen utsendt av Gud i vår tid? Er det ikke nå "menighetens/kirkens tid" hvor vi har den kollektive brukbarhet, som et Kristi legeme, hvor alle kan ha sin funksjon og plass for å være et Guds redskap i samtiden? Jeg er blant de som mer enn noe annet har tro for dette! Men det krever en enhet og overgivenhet som tross Jesu inderlige bønn i Joh.17,22-23  enda ikke er oppfylt.
Mens vi venter, ber om og arbeider for dette, så bør vi takke når det fremstår noen utsendt av Gud!
De vil i deler av sitt liv eller i hele sin tjeneste virker for å fremme Guds planer og Hans rikes komme, slik kirken/menigheten primært er satt til, i sin samtid.

Tillat meg å gå ned på det personlige plan, for jeg anser meg priviligert over å ha møtt, lyttet til og bli storlig velsignet av møte med menn utsendt av Gud.   Da jeg var redaktør av "Hvetekornet"  reiste jeg verden rundt og møtte folk som David du Plessis, Kenneth E. Hagin, Robert Schuller, C.Peter Wagner,

John Osteen,  (far til Joel), John Wimber, og Reinhard Bonnke. Jeg hørte deres forkynnelse, så deres "ministries" og satt ned og samtalte med dem for intervjuer og artikler.
De er selvsagt alle svært omstridte, men inspirerte mange andre forkynnere, samlet tusener av rundt sin virksomhet, og på hver sin måte vil jeg våge å påstå, stod frem utsendt av Gud. Ett annet åpenbart fellestrekk ved dem at vi var ufullkomne, noen meget ufullkommen skulle det vise seg.
Men lik også Bibelens feilende menn og kvinner, ble de brukt av Gud.
Når jeg tenker tilbake var nok høydepunktet for min del da jeg som 18 årig bibel student søkte til 5 ukers bibelskole i Filadelfia Oslo, og fikk sitte under talerstolen til menn som Knut Pettersen, Egil Stand, Gunerius Tollefsen, Henrik Friis, Kristian Hegglund, Ingolf Kolshus og Egil Strøm. Hvor tiden fløy og hvor herlig disse uker var. Jeg lurer nå på, at grunnen til at jeg opplevde dette så sterk, var fordi jeg var veldig åpen og lengtende den gangen, eller er det slik at vi ikke lenger har slike eminente bibellærere og forkynnere? Kanskje begge deler? Men hvilket privilegium å sitte under forkynnelse inspirert av Ånds åpenbaring, bibel kunnskap og personlig erfaring med Gud gjennom et langt liv.

Men det er tre om hvem jeg kan si, det fremstod en mann utsendt av Gud her i Norden i min ungdom: Åge Samuelsen, Aril Edvardsen og Ulf Ekman, og jeg fikk oppleve dem på nært hold.
Jeg var bare 11 år da jeg fikk sitte sammen med flere benkerader av barn på Åge Samuelsens møter i

mitt kjære Tabernaklet, Skien fullpakket. Og jeg kan endog huske en mektig atmosfære av Guds nærvær og hvordan vi i ettermøter opplevet å ta imot Åndens Dåp og bønnens Ånd. En mann som ble frelst i tresko og fillet klær, plaget av alkohol, oppvokst i trange kår som det het. Men en begavelse av Guds Nåde både som forkynner. salmedikter og komponist. Med sitt friske gitar spill og over 130 sanger fornyet han den kristne sangskatten. Med sitt gode humør og komiske talent var han en stand-up
artist lenge før dette ble påtenkt, og han samlet fulle hus og fikk bety mye for mange. Som f.eks. Ludvig Karlsen som etter å ha ligget ute om natten møtte Åge, hvor han åpnet kofferten og gav han nye skjorte.
Ludvik Karlsen forteller om sitt møte med Åge S.

Jeg fikk besøke Åge i hans hjem og tok opp et intervju med han som jeg enda har, og jeg kan bare tenke med takk til Gud for alt han fikk bety og forsatt betyr gjennom sine sanger og de mange han fikk be til Gud med.
Aril Edvardsen møtte jeg første gang da vi begge var ganske unge, han var en meieriarbeideren som hadde begynt å virke i AustAgder og Rogaland, og som nettopp hadde startet bladet "Troens Bevis". Da jeg abonnerte på dette og sa jeg gikk på bibelskole i Oslo, ba han meg komme ned å hjelpe til, han mente de hadde behov for flere "evangelister" der nede. Det ble starten på et livslangt vennskap, og jeg fikk følge på nært hold den brukbarhet som han utviklet for Herren innfor stadig nye områder. Et multitalent i brann for å fremme Guds rike, en alltid engasjerende forkynner, utgav rekke bøker, komponist og sangforfatter, en pioner med sin ettårige bibelskole, sitt store stevne senter i Sarons Dal, og jeg husker han endog jobbet med sin egen oversettelse av NT! Endog som tegner hadde han talent og jeg har enda et par av tegningene han gav meg.

En tegning Aril gav meg

Men størst effekt fikk han som misjons strateg med sine hundrevis av innfødte misjonærer, seminarer for forkynnere, pioner innen radio og TV forkynnelse.
En mann langt forut for sin tid, som måtte ta mye motstand for ting som i dag er anerkjent, som f.eks. hus-grupper, la innfødte ta lederansvar, bruk av medias muligheter, kontakt med andre kristne inklusiv lutherske og katolske åndsfylte prester. En mann som møtte og frimodig forkynte for statsledere og samfunnstopper såvel som elsket av gutta og jentene på Evangeliesentret. Jeg tenker med glede og takknemlighet på hvor de mange sterke minner av å se i virksomhet denne mann, utsendt av Gud  under min egen levetid.
Jeg hadde siden barndommen vært sterkt plaget av astma, og var innlagt på kursteder og hospital for dette. Da jeg var med Aril til Lindesnes for å ha møter i starten av hans virke, fikk jeg et fryktelig anfall av astma igjen, og lå våken om natten for å hive etter pusten. I møtene ble det bedt for syke, og mange vitnet om helbredelse. Under et husbesøk som Aril og jeg var på så, var jeg så syk at de i huset nå måtte han be for "evangelisten" fra Skien. - Har dere olje i huset, spurte Aril. - Nei, bare symaskin olje. Det fikk duge, så han, og salvet og ba for meg. Etterpå sa han at nå skal vi gå til Lista Fyr, og selv om veien var lang gikk turen fort mens vi snakket om det som hørte Guds rike til. Etter den turen har jeg aldri hatt snev av astma. Jeg vet det var den store lege Jesus som grep inn, men å hvor takknemlig jeg var for at det var en mann utsendt av Gud som kunne formidle dette! Igjen, hvilket privilegium å få bli betjent av de som Herren reiser opp, ufullkomne, utskjelt, foraktet og anklaget - men takk Gud at han sendte dem.

Den visjon Herren hadde gitt i mitt hjerte for bladet "Hvetekornet" som jeg utgav og redigerte i 80 årene, var og oppsøke og formidle mest mulig av det som skjedde av vekkelse og fornyelse, til inspirasjon for alt Guds folk, uansett hvor dette skjedde.
Derfor fikk jeg nokså tidlig høre om "student presten" i Uppsala som var i "fyr og flamme" for Herren.
Jeg vet det blir misforstått som menneske dyrkelse og manglende åndelig innsikt, men jeg er forvisset om at igjen hadde det fremstått en mann, utsendt av Gud, og hans navn var Ulf Ekman.

Den unge Ulf E. var meget aktiv i mange sammenheng!

Ja jeg gjentar, omstridt, utskjelt, anklaget og joda; ufullkommen, som all sendt før han, og som de mektig brukt av Gud. Jeg undres om noen annen Guds mann eller kvinne i de siste 40 år har vært brukt i så mange sammenheng til å fremme Guds rike som han, tusener takker Gud for at han fremstod!
Han er fortsatt i blant oss og skapte for noen dager siden "jordskjelv" i frikirkelige, pinse, tros og karismatiske kretser ved å annonsere at han i vår ønsker å bli opptatt i den Katolsk Kirke i Stockholm.
Mer om dette i neste blogg!

http://rolferikjanoy.blogspot.no/2014/03/ulf-ekman-blir-katolikk.html